Det fantes ikke noe kriseteam den gangen

Det handler om redslene i Grue første pinsedag 1822, men «Brannen – historien om Johan Gamlegrue og bygda der kirka brant» er en roman om mye mer enn det fryktelige som hendte i Grue for 200 år siden.

Tekst: Eva Alnes Holte / Foto: Jorunn Andestad Langmoen

Først langt over halvveis i boka kommer vi til den tragiske hendelsen som tok 116 menneskeliv. Da har vi lært datidens samfunn å kjenne – med rike skogeiere og fattigfolk, husmenn og kirketjenere, gode og dårlige mennesker i alle leire. Vi har lest om uår og hungersnød, om overtro og bygdesladder og om hvordan noen kakser gikk sammen om å sørge for at de fattige ikke sultet ihjel når avlingene var dårlige. Ikke alle storbønder var like solidariske – noen låste døra til kornlagrene for å ha kornet selv eller selge det til høystbydende.

Store klasseforskjeller

– Solør var nok veldig typisk for resten av landet på den tiden, klasseforskjellene var betydelige. De fleste ble værende i bygda fra de var født til de døde, alle visste om alle i det lille samfunnet, sier forfatteren Tord Langmoen.

Romanen kommer også inn på krigen mot Sverige, motviljen mot skogfinnene og om hvordan konkursen hos den styrtrike skogeieren i Oslo Ankerske i hovedstaden påvirket Solør-gårdene med sine store skogeiendommer.

116 personer brant inne

Langmoen begynte på boka for tretti år siden. Den gang jobbet han som journalist i Vanebo Fagpresse som holdt til på Grøset. Han møtte flere som fortalte om kirkebrannen. Ideen om å skrive om tragedien vokste hos ham.

–Da jeg begynte å borre i dette materialet var det folk som advarte meg; du er klar over at dette er en sår historie i Solør den dag i dag? Alle familier ble berørt av brannen, alle mistet noen eller hadde noen som hadde vært vitne til grufullhetene i kirka. 116 mennesker brant inne.

«Brannen – historien om Johan Gamlegrue og bygda der kirka brant» er en roman. De fleste personene er oppdiktet. De historiske hendelsene skal være korrekte, 70-80 prosent av arbeidet med boka har dreid seg om research,forteller Langmoen som har jobbet med boka ved siden av jobber som journalist, redaktør, forlagssjef og de siste årene som kirkeverge.

Kirketjeneren fikk skylden

En kirketjener ved navn Johan Gamlegrue fantes ikke, men det var en kirketjener som fikk skylden for brannen. Tord Langmoen ville levendiggjøre historien, men visste ikke helt hvordan før en dag han følte nærværet av «Johan Gamlegrue»:

– Jeg kom ut fra redaksjonslokalene på Grøset da Johan plutselig stod foran meg og sa han hadde en historie å fortelle. Da visste jeg at han skulle være hovedpersonen i kirkebrannen og at jeg også skulle fange opp hvordan folkedomstolen kan drepe et menneske. Og for all del – jeg var ikke full da jeg fikk det synet!

De historiske hendelsene danner bakteppet for den såre fortellingen om hedersmannen Johan Gamlegrue som frykter at han og sine skal sulte ihjel under uår, som mister sønnen sin i en drukningsulykke og som på sine gamle dager blir beskyldt for å ha skylden i kirkebrannen.

Kirkebrannen

Første pinsedag, 26. mai 1822: Det skulle være barnedåp og kirken var full. Så tok trekirken fyr og på under en time omkom 116 personer i flammene, de fleste kvinner og barn.

– Kirken var tjærebredd og bygget slik at varmen kom under taket og det dannet seg noen gasser som eksploderte, derfor gikk det så fort, forklarer Langmoen. I romanen skildrer han redslene, panikken, skrikene både inne i kirken og utenfor blant vitnene som hadde klart å berge seg ut og som hadde familiemedlemmer der inne.

«Da så noen i et glimt ute på kirkegården at det stod kvinner og barn tett i tett der inne. Det brant i klærne, mange ropte, et par hikstet, noen ropte ikke lenger, lyden av varmen som hveste, små barn og voksne som skrek høyere.»

Alle som stod oppe på galleriet, kvinner med dåpsbarn og større barn pluss tjenestepikene og de ugifte brant opp.

Oppfordrer næringslivet: Bruk oss

Forkullede menneskelik

Trappa fra galleriet gikk ned i kirka og nederst var det en dør som de ikke fikk opp på grunn av trengselen. Det stod forkullede menneskelik i trappa, unge kvinner med barn i armene.

Utgangsdørene i kirka vendte innover og i panikken og trengselen var det mange som ikke fikk de opp. Etter kirkebrannen i Grue kom det en kongelig forordning om at alle kirkedører skulle slå utover.

Tord Langmoen kommer fra Hof. Ingen i hans familie var i kirken den skjebnesvangre pinsedagen 1822. – Men jeg har snakket med mange som forteller at de hadde slektninger som omkom i brannen. En av dem har fortalt at en av sine var et av de barna som ble berget.

Krisehjelp fantes ikke

Tiden etter tragedien var hard og vond for alle som hadde mistet sine kjære.

– Det fantes ikke noe hjelpeapparat den gangen. Enhver måtte hjelpe seg selv. Traumene må ha vært voldsomme for alle dem som stod hjelpeløse utenfor kirken og hørte redselsskrikene fra sine kjære. Visste at de ble brent opp.

Kirketjeneren fikk skylden for tragedien, både i romanen og i virkeligheten. Det var logisk å peke på han:

– Kirketjeneren hadde ansvar for å tenne alterlysene. Han hentet glørne i et fyrfat med hull i slik at de ikke skulle slukne. Akkurat denne søndagen blåste det mye og langt, tørt gress lå inn til kirka . Folk tenkte at glørene hadde blåst fra fatet og ned på gresset. Brannen startet ved den sørlige inngangen der kirketjeneren hadde gått inn litt tidligere.

Den brutale folkedomstolen

Men det skal også ha vært noen som røkte pipe og stod helt inntil kirkeveggen før gudstjenesten den dagen. Myndighetene greide aldri å fastslå at kirketjeneren hadde skylda.

– Han slapp dermed å bli dømt av rettsvesenet. Man unngikk dermed justismord som fremdeles folk kan bli utsatt for i dagens samfunn.

Men folkedomstolen er brutal. Johan Gamlestuen gikk til grunne av beskyldningene og forakten fra sine sambygdinger.

– Drømmen min har vært å fortelle en levende historie om samfunnet på den tiden, om kirkebrannen og om hvordan det var å bli utpekt som ansvarlig for over hundre menneskers død.

Det har han klart.

Kanskje boka blir film en dag?